Den første moderne quarterbacken

Tom Brady, Joe Montana og Peyton Manning. Alle store og anerkjente quarterbacker med fantastiske prestasjoner og meritter. De har fulle premieskap og har for eksempel hele 13 Super Bowl-ringer til sammen (Brady 7, Montana 4 og Manning 2). Vi kan nok legge enda flere kjente og ukjente i kurven av fantastiske quarterbacker også, men ingen av dem har nok vært like innflytelsesrike og bidragsgivende til posisjonen og utøvelsen av rollen som mannen denne teksten skal handle om. 

Bare for å tydeliggjøre: Ingen posisjon i amerikansk fotball, eller kanskje til og med i amerikansk idrett, er viktigere enn quarterback. I den moderne amerikanske fotballen er han den offensive hjernen i laget. Han er lagets spillende administrerende direktør, ja regelrett franchisens ansikt utad. Oppgavene er komplekse. Han mottar direktiver fra sidelinja og skal omsette dette i offensive plays som sikrer fremdrift og poeng. I dagens fotball skal quarterbacken være taktisk, håndtere tiden og prosessere informasjon om medspilleres løpsruter og motspilleres oppdekking. Dess raskere spillet har blitt de siste årene, desto mer har presset på quarterbacken økt. Han skal se og lese forsvaret - og endre systemet dersom det trengs. Forsvarsspillernes fysikk, evne til å lese angrep og/eller fremprovosere spesielle angrep stiller skyhøye krav til denne posisjonen. Det er heller ikke uvanlig at quarterbacken må bestemme plays selv. Spesielt viktig er dette når kampene er tette, tiden knapp, time-outene brukt opp og laget må komme seg fremover i scoringsposisjon på kort tid. 

Denne sistnevnte quarterback-typen, som kan ta egne avgjørelser, ble synlig for verden på Yankee Stadium 28.desember 1958. Det var dagen for sesongens mesterskapskamp i den amerikanske fotballen. Kampen ble spilt mellom Baltimore Colts og New York Giants. Don Heinrich og Charlie Conerly delte på quarterback-posisjonen i Giants, mens Colts hadde Johnny Unitas som sin sjef på banen. Og for en sjef!

Johnny Unitas ble født 7.mai 1933 i Pittsburgh, Pennsylvania. Han hadde ingen enkel oppvekst, da faren hans døde i 1938. Det tvang moren til å ta opp to jobber. Kanskje var det allerede her at en av nøkkelegenskapene Unitas senere kom til å vise som quarterback, vokste frem? 

Han så ikke ut som noen fotballspiller, Unitas. Han raget bare mediokre 185 cm over bakken og ble derfor ansett til å være for lav til å ha den gode oversikten en quarterback trengte. I tillegg var han spinkel. Da han møtte til første trening på college, veide han, etter sigende, bare 66 kg. Likevel, prestasjonene på University of Louisville for Louisville Cardinals førte til at han ble draftet av hjemklubben Pittsburgh Steelers i 1955. Der fikk han derimot ikke ta imot en eneste snap, da treneren ikke ville ha ham. Unitas ble tvunget til å vente på sin sjanse, og selv om Cleveland Browns sa ifra til ham at det fantes muligheter for prøvespill påfølgende sesong, valgte Unitas å skrive under for Baltimore Colts før 1956-sesongen. 

Unitas hadde arbeiderklassebakgrunn, et nærmest karakteristisk arbeiderklasseutseende og skulle spille for en arbeiderklasseklubb. I lys av oppveksten, var det kanskje ikke overraskende at tøffheten kom til å bli hans varemerke? 

Når det gjelder quarterbacker, snakkes det ofte om en radar som de beste har. En egen evne til å føle når de er på vei til å bli taklet, selv om blikket går i en annen retning. Denne evnen hadde Unitas. Men en annen egenskap som var i Unitas’ besittelse, gjorde ham til en legende: Å kunne vente ut pasningen akkurat så lenge at han fikk den av gårde rett før det smalt. Altså fikk han ekstremt med hits - og tålte dem. For eksempel i en match mot Bears i 1960 fikk han brukket nesa og en skikkelig smell i munnen. Da nektet han å gå av banen, og kastet i stedet til en touchdown i neste play. Denne tøffheten gjorde at hans recievere kunne komme i posisjon, gjøre utslag og løpe seg fri fra sine motstandere.

Sammen med tøffheten hadde Unitas også andre særegne og nyskapende ferdigheter. Han var forut for sin tid når det gjaldt å kjøpe seg tid i pocket. Han kunne trippe raskt bakover etter snap, med blikket og sin analytiske evne pekende fremover. Rett før taklingen kom, kunne han deretter utføre sin karakteristiske «pump-fake». Denne satt ut motstanderens taklere ytterligere, muliggjorde enda en ny vurdering, før kastet gikk i lengderetning. I dag er dette vanlig å se blant quarterbackene i NFL, men på 50-tallet ble dette ansett som ineffektivt og jålete. 

Å kjøpe seg tid betyr likevel ingenting dersom en quarterback ikke treffer med sine vurderinger og kast. Unitas hadde enestående oversikt og traff med sine presisjonskast. Han kunne vurdere beste mulighet, og pasningene ble fullført (follow-through) uten at han trengte å druse ballen avgårde bare i håp om å treffe. Unitas satt den imponerende rekorden for minst én touchdown-pasning i 47 sammenhengende kamper fra 1956-60. Den stod helt til 2012. Det hadde ikke vært mulig uten en unik presisjon i kastearmen, noe et av kallenavnene hans understreker: “The golden arm”.

I intervjuet etter tittelkampen i 1958 kom en annen side ved Unitas’ storhet frem: Ydmykheten. Han snakket bare om sine gode lagkamerater som muliggjorde hans spill og sørger for utfallet. Men i realiteten var det Unitas som satt standarden, oppildnet og skapte situasjonene. 

Unitas kastet 349 yards den nevnte desemberdagen. Ok for én match. Til sammenligning er dette omtrent 50 yards lengre enn snittet til en av dagens største qb-stjerner, Patrick Mahomes. Men det er samtidig mer enn 200 yards bak rekorden for én enkelt match (554 yards, satt i 1951 av Norm van Brocklin). Det som gjorde prestasjonen så stor var altså ikke antall yards, men snarere måten Unitas så innovativt ledet angrepsrekka til Colts. Han kjørte uvanlig nok brorparten av alle play-calls selv. Disse komplementære ferdighetene klarte rett og slett ikke Giants å stå imot, selv om det lenge så slik ut.

Med to minutter igjen på klokka, i fjerde kvartér, lå Colts under med tre poeng. De mottok ballen etter en Giants punt på egen 14 yard-linje, og maktet deretter å jobbe seg helt frem til en field goal med flere drives, før tiden gikk ut. Hovedsakelig var dette takket være Unitas’ besluttsomhet og tempo, en evne til å ta riktig avgjørelse til riktig tid. Men det stoppet likevel ikke der.

I historiens første sudden death i en tittelkamp, fortsatte Unitas sin imponerende drive-styring. Først tapte han uheldigvis myntkastet som førte til at Colts tok avspark. Giants skulle ta imot ballen og angripe først. Det kunne blitt fatalt, for med datidens regler gikk seieren til laget som scoret de første poengene. Giants fikk denne muligheten, men ble tvunget til å punte - igjen. Da styrte Unitas Colts-laget 80 yards fremover på 13 plays. Her fremviste han hele sitt unike repertoar. Han var uredd, tok sjanser og analyserte Giants-forsvaret. Han vant matchen med å gi Alan Ameche mulighet til å kaste seg inn i end sone fra én yard. Ingen hadde noensinne gjort noe liknende. 

Og tittelkampen i 1958? Den har gått inn i historiebøkene som The Greatest Game Ever Played. Det samme har Johnny Unitas. På NFLs 50-års jubileum ble han stemt frem som The Greatest Quarterback of All Time. Han ble kåret til MVP tre ganger i løpet av sin karriere og spilte i 10 Pro Bowls. I 2005 døde Unitas, men rakk å oppleve å bli innviet i Hall of Fame (1979). I dag kan du hilse på ham utenfor M&T Bank Stadium, hjemmebanen til Baltimore Ravens, hvor han står på sokkel for å hilse fansen velkommen til kamp.

Kilder:

Michael MacCambridge (2005): America’s Game: The epic story of how pro football captured a nation

Pro Football Hall of Fame (nedlastet 08.03.2021): https://www.profootballhof.com/news/greatest-game-ever-played/

Sports Broadcast Journal (nedlastet 30.03.2021): https://www.sportsbroadcastjournal.com/the-58-overtime-thriller-60-years-ago-today-is-still-ranked-as-the-greatest-game-ever-played/ 

Wikipedia (nedlastet 08.03.2021): https://en.wikipedia.org/wiki/1958_NFL_Championship_Game